Til Minne

Mira

24.12.04 – 13.11.06

Dette er da Mira. Hun ble født natt til julaften 2004, og kom til oss 20 mars 2005. Vi er litt usikre på hva hun var blanding av; mor er blanding av Lundehund og Aussie, mens far vistnok var Husky/setter blanding….

Det artigste Mira viste var å leke! Hun kunne sikkert lekt dagen lang og enda litt til, hadde hun bare hatt noen å leke med! For å leke seg alene…. Nei, DET gikk ikke ann! Den eneste leken hun lekte med på egen hånd, var en ball med pipelyd. Den måtte vi tilslutt bare legge bort, for ikke nok med at leken pep! Mira pep tilbake hun også! Gikk rundt med ballen i munnen og ulte! Ekstremt irriterende! Og ikke nok med det! Hun begynte også å pipe når hun ikke hadde ballen! Etter en uke med konstant piping, dag og natt, da var det nok! Så det ble aldri mer pipeleke til Mira!!!!

Ellers så var hun også ekstremt nysgjerrig! Diltet i føttene på oss dagen lang, og gikk vi på do så lå hun utenfor døren heeeelt til vi kom ut igjen! Og kom vi hjem fra butikken med poser, så hadde hun hodet langt ned i posene lenge før vi rakk å sette dem fra oss! Det kunne jo hende det var noe spennende nedi dem! Kanskje det var noe godt, eller enda bedre…. kanskje det var noe som kunne lekes med??

Hun var også ei ordentlig kosepie! Aller helst ville hun ligge i fanget og kose seg hele dagen! Så tett inntil som det gikk an å komme! Litt slitsomt til tider, men også veldig koselig! Iallefall på kalde vinterkvelder! Hun hadde dessuten en ende av sofaen som var “hennes.” Der hadde hun “egen” pute, for hun kunne jo ikke ligge å sove i sofaen uten å ha hodet på en pute!!!

Mira måtte dessverre avlives bare 22 måneder gammel på grunn av angst. Det begynt med separasjonsangst, hvor hverken medikamenter eller adferdsterapi ga resultater. Videre så vi tegn til at angsten begynte å utvikle seg til å gjelde også andre ting, blant annet lyder, og vi valgte derfor å la henne slippe mens hun fortsatt hadde noe livskvalitet og var den hunden vi alltid vil huske henne som. Mira var en helt fantastisk hund som aldri vil bli glemt! Og jeg kommer nok aldri til å slutte å savne henne! Hun var snill som dagen er langt, og glad i absolutt alle! Hadde det ikke vært for angsten hennes så hadde hun vært den perfekte hund!

Hvil i fred jenta mi! Håper du har det fint der du er nå, og at du aldri noensinne trenger å være redd igjen!

Regnbuebroen:

Et sted finnes det en bro mellom himmelen og jorden…..

På denne siden av himmelen finnes det et helt spesielt sted: Regnbuebroen.

Når et dyr som har stått en av oss spesielt nær til slutt dør, begynner det sin vandring til Regnbuebroen. Der finnes det bølgende enger og åser hvor våre elskede venner kan løpe og leke sammen. Det er nok av mat, vann og solskinn der, som sørger for at våre venner er varme og fornøyde.

Alle dyr som har vært syke og gamle får tilbake helse og styrke, de som har vært skadet blir gjort hele og sterke igjen. Akkurat slik vi minnes dem i våre drømmer.

Dyrene våre er lykkelige og tilfredse, bortsett fra en liten ting: Hver og en av dem savner noen som var svært spesiell for dem, noen de måtte forlate. Alle løper omkring og leker, til den dagen kommer da en av dem plutselig stopper og ser mot horisonten… Blikket er klart og oppmerksomt, den ivrige kroppen begynner å skjelve. Plutselig løper hun bort fra de andre, flyr over det grønne gresset så fort bena kan bære hun, fortere og fortere…

Hun har fått øye på deg, og når du og din spesielle venn møtes, klynger dere dere til hverandre i usigelig lykke, for aldri mer å skilles. Overlykkelig slikker hun deg over hele ansiktet, hånden din kjærtegner igjen det elskede hodet, og ennå en gang ser du inn i disse trofaste øynene til denne vennen som så lenge har vært borte fra livet ditt, men som aldri forsvant fra hjertet ditt.

Så vandrer du og din spesielle venn sammen over Regnbuebroen….